Lek har vært livet mitt så lenge jeg kan huske. Lek med bøtte og spade i sandkassen, legoklosser, babydukker, The Forest Family, Barbiedukker og My little Pony på barnerommet. Ute hørtes klink og sprett fra marmorkuler, oppstreket paradis, slitte strikker og tau. Vi lekte 1-2-3 rødt lys, Gi et lite vink, Pol’ti og tjuv og Boksen går.
Da puberteten traff livet mitt døde leken. Snøballkasting, tauhopping, og den frydefulle blandingen av har’n og jakt på (eller fra) den man var forelska i var «last year». Plutselig sto vi i grupper. Et hierarki snek seg til syne. Hopp og sprett ble forbudt. Liksom tilfeldig dulting mot «han man i hvert fall ikke var forelsket i» ble ny aktivitet. De sosiale kodene endret seg. Usikkerhet og tvil slo meg hardt i magen; Hvem er jeg nå?
Som tenåring startet jeg i den lokale teatergruppa. Der fikk jeg leken tilbake. Konteksten var en annen, for leken i teatergruppa var styrt, og brukt som verktøy av instruktørene. For meg betydde det uansett at det var lov til å gjøre feil og være «rar» uten å bli blikket. I denne lekende rammen turte jeg å være meg.
Det viktigste verktøyet mitt har vært leken. Som skuespiller, instruktør og lærer. Den styrte leken med et valgt fokus. Leken som gjør kroppen varm, eller som skjerper konsentrasjonen. Leken som leder til samarbeid og deltagelse, eller som gir rom til å utforske egen trygghet og fantasi. Leken som leder oss inn i arbeidet med et aktuelt tema, eller leken som leder ut i kaos. Og leken som leder ut i ingenting annet enn lek for lekens skyld.
Her kan du laste ned GRATIS hefte med øvelser, og her kan du laste ned et hefte med «koronaøvelser» som kan gjøres med litt avstand.
Opplevelsesfabrikken 